|
|
Soluret i Longyearbyen
Åpnet 6 Mars 2004
78° 13' Nord 15° 37' Øst Verdens nordligste solur |
|
|
|
Soluret i Longyearbyen
Åpnet 6 Mars 2004
78° 13' Nord 15° 37' Øst Verdens nordligste solur |
|
 |
|
 |
|
 |
 |
||
Klikk på bildene for å få en større versjon med beskrivelse
|
English |
|
|
 |
 |
 |
|
Finner du dette nettstedet interessant? Har du noen spørsmål eller kommentarer? Du er hjertelig velkommen til å skrive i gjesteboka eller sende et e-brev (på engelsk eller norsk) | |
Vær vennlig og be om tillatelse om du ønsker å bruke eller kopiere bilder fra dette nettstedet.
*Ikke alle disse sidene er oversatt til norsk
|
Unike detaljer på verdens nordligste solur Med bare litt over 1200 km til nordpolen (og som det nordligste soluret i skrivende stund) er soluret i Longyearbyen unikt på flere måter. 24-timers timelinjer (eller ring) Ethvert solur nord for polarsirkelen kan ha 24 timelinjer og vise midnatt ved hjelp av skyggen fra viseren. Siden dette soluret er så langt nord, kan det vise midnatt ved hjelp av sola for en lengre periode - nesten fire måneder (fra omtrent 26. april til 16. august). Plassen soluret står på er velegnet for å fange strålene fra midnattssola - Forkastnigsfjellet i nord skygger for strålene bare i den første og siste uka av midnattssolperioden. Nesten helt jevnt fordelte timemerker Hvis du sammenlikner dette soluret med horisontale solur på lavere breddegrader, vil du legge merke til en forskjell i avstanden mellom timemerkene; jo lavere breddegraden er, jo tettere kommer timemerkene rundt middag og lengre fra hverandre rundt kl 6 om morgenen og 18 om kvelden. Ved denne breddegraden endres solas vinkel i forhold til urskiva lite gjennom døgnet (25 grader ved jevndøgn, mot for eksempel nesten 180 grader ved ekvator) så skyggen beveger seg med en mer jevn fart - noe som gjør at timelinjene kan fordeles jevnere. Det betyr også at sola tilsynelatende beveger seg raskere over himmelen ved lavere breddegrader, spesielt midt på dagen. Ta en titt på http://liftoff.msfc.nasa.gov/Academy/Earth/Sundial/Sundial-how.html for en utmerket demonstrasjon av dette konseptet. Brattere viser Vinkelen til viseren til ethvert horisontalt solur, må være den samme som breddegraden til stedet hvor soluret står, 78 grader i Longyearbyens tilfelle. Dette er for at viseren skal være parallell med jordas rotasjonsakse. På dette soluret er viseren brattere og nærmere 90 grader enn noe annet solur. Viseren peker mot himmelpolen på den aktuelle himmelhalvkula, som i dette tilfellet er nær Polstjerna eller Polaris. Som du ser av bildet under, pryder en isbjørn viseren, og her er den dekket av rim.
Kortere viser
Siden sola aldri er høyere enn 36 grader på denne breddegraden, vil
skyggen fra viseren nå timemarkeringene ved sommersolverv (når sola er på
sitt høyeste og skyggen på sitt korteste) selv om viseren ikke er lang. Du
finner en illustrasjon av dette på Bilder
siden, under 'shadows'. Midnattsoverlapp
En annen interessant detalj, er midnattsoverlappet
utviklet av Tony Moss, en solurekspert fra Newcastle, England, som hjalp
meg med å lage soluret. På de fleste
horisontale solur, vil du finne en åpning ved middag for å kompensere for
bredden av viseren når sola står på linje med den. De fleste solur har
ikke timelinjer for timene mellom kl 20 om kvelden og 04 om morgenen
(siden sola er nede). Dette soluret er imidlertid laget for å vise tiden
24 timer i døgnet, noe som gir et tilsvarende men motsatt fenomen på
midnattssiden av soluret - det har et overlapp hvor timene fram mot
midnatt leses med skyggen fra den vestre kanten av viseren, mens starten
av den nye dagen leses med skyggen fra den østre kanten.
Justeringsgraf for måneskyggen Denne grafen er på vestsida av soluret. Jeg tenkte det ville være nyttig å kunne bruke månens skygge til å lese av tida i løpet av den tremåneders lange polarnatta. Det gir bare en omtrentlig tidsangiving (rundt 30 minutters nøyaktighet), men er først og fremst tatt med for å vise sammenhengen mellom solas og månens bane over himmelen. Det er ikke særlig brukbart i praktiske tilfeller (som å få deg til en avtale i tide) - du må blant annet gjøre en rekke beregninger, som kan gjøre deg enda mer forsinket (og mye kaldere)! Det er kun som en interessevekker, på samme måte som soluret selv i dagens verden med digitale klokker og mobiltelefoner. Klikk her for mer informasjon om grafen.
Stødig fundament Et problem med å sette opp et solur på dette stedet, var den gjentatte frysing og tining av de øvre lagene av jord, og bevegelsene forårsaket av dette (et solur virker bare når det holdes i samme posisjon det ble satt opp i!). Permafrosten (jord som ikke tiner) kan gå ned til 400 meters dyp på Svalbard. Om vinteren er bakken frosset helt opp til overflata. Om sommeren tiner den øverste meteren og får bakkenivået til å synke (se bilder under miscellaneous). Leif Wiiks, fra Vedlikeholdsbutikken, foreslo å bruke trepilarer banket ned i permafrosten, på samme måte som fundamentene for hus her oppe lages. Fundamentet til soluret er tre trepilarer som går hele fem meter ned i permafrosten.
Jeg tror nok de er sterke nok! Pilarene før de ble jevnet. Solurets plassering En annen utfordring ved å sette opp et solur på et sted så langt nord som dette, er de lange skyggene som kommer av en lav sol, spesielt i den lyse perioden (se bilder siden). Soluret må settes et sted langt nok fra objekter som kaster skygger som kan forstyrre lesingen av soluret. Dette betydde at det måtte stå et godt stykke fra byens sentrum, faktisk et godt stykke fra all bebyggelse. Longyearbyen er omgitt av fjell som går opp til 500 meter som skapte problemer med å finne et sted hvor deres skygger ikke blandet seg inn. Å finne et skyggefritt sted tilgjengelig for folk ble litt av en oppgave. I Adventdalen, på den andre siden av fjorden, eller på Platåfjellet, ville være de beste stedene ut fra solforholdene, men ikke sett fra de besøkendes side! Stedet som ble valgt er veldig bra med hensyn til morgen-, kvelds- og midnattssol (og ettermiddagssol i de tre midterste månedene i sesongen), og er et sted av interesse for publikum (med et krigsminnesmerke og 1. og 17. mai feiringer like ved), og ved en hovedferdselsåre rundt byen. Enkelhet Det er
faktisk et enkel solur og solurets utseende viser dette. På nordpolen
ville et solur være veldig enkelt - en vertikal pinne (90 grader på
bakken) med 24 jevnt spredte timemarkeringer rundt. Et solur på nordpolen
ville imidlertid måtte flyttes ofte siden isstrømmene ville frakte det
bort fra polen! Det er faktisk ganske enkelt å anslå tiden fra solen så langt nord som dette - siden sola er så lavt på himmelen (eller liten altitude), kan solas posisjon kobles med ulike landskapsformasjoner (fra et fast sted). Den beveger seg ikke langt fra disse landskapsformasjonene gjennom året - med andre ord: solas azimuth er den samme ved samme klokkeslett gjennom året.
|
|
Lese av soluret I tillegg til solurets hovedoppgave å illustrere ulike prinsipper rundt solas og månens bevegelse over himmelen, er soluret ment å vise tida! Steg en: Å lese av soluret er lettest hvis du står vendt mot sola med skyggen pekende rett mot deg. Pass på at du leser tida med den rette kanten av skyggen - den delen som tilsvarer fra viserens rette kant, ikke isbjørnen! Når solas stråler er mindre kraftige og du har problemer med å se skyggen, hjelper det om du bøyer deg ned til du finner skyggen. Å holde et hvitt papir rett utenfor timelinja kan også hjelpe deg å finne skyggen i vanskelige lysforhold. Timene er delt inn i halvtimer, kvarter og treminutters intervaller.
Steg to: Korriger avlesinga ved å legge til eller trekke fra det antall minutter som gjelder for den aktuelle datoen**. Fin den omtrentlige datoen i inneværende måned på bunnen av tidsjevningsgrafen på den østlige siden av soluret (se over). Flytt øyet ditt opp fra datoen til den bølgende kurven og les av på siden av grafen hvor mange minutter du mp legge til eller trekke fra det soluret viser. Klikk her for fullstendig tabell med dato og sekunder NB: Når sommertid er gjeldende må du i tillegg legge til en time. Jeg har ikke inkludert sommertidstimen da datoen for overgang endres og bruken av sommertid kan endres eller opphøre i solurets levetid. Siden soluret er ment mer som en kuriositet enn en tidsangiver, virket det mer passende å la det vise solas retning ved sann soltid heller enn den kunstige sommertiden. ** Dette er en nødvendig justering som kommer av jordas elliptiske bane og jordaksene helling i forhold til baneplanet. Grafen tar også hensyn til justeringa som kommer av lengdegraden, i dette tilfellet kun to minutter og førti sekunder siden Longyearbyen ligger nær 15 grader øst meridianen. Hvert minutts forskjell i lengdegrad tilsvarer fire sekunder forskjell i tid, siden Longyearbyen er 40 lengdegradsminutter øst for 15 grade øst meridianen, må vi trekke 160 sekunder, eller to minutter og 40 sekunder, fra det soluret viser. Klikk her for mer informasjon om tidsjevninga. Steg tre: Sjekk nøyaktigheten med ditt moderne tidsmåleutstyr og bli overasket!
|
|
Hvorfor lage et solur når alle har digitale klokker eller GPS til å vise
tiden? Det finnes flere solurselskaper rundt om i verdenen som kan forklare dette til deg! Selv når sola ikke skinner på solurene, viser de ulike sider av astronomien, spesielt sider knyttet til solsystemet. Selv om dette soluret ble designet med det estetiske i minnet, er hovedmålet først og fremst å gjøre turister og lokalbefolkningen interesserte i solas og månens bevegelser sett fra disse nordlige breddegrader. Sola er over konstant over horisonten fire måneder i strekk om sommeren - dette er når flest besøkende kommer til Svalbard og vil ha anledning til å se hvordan soluret virker om "natta". Siden Longyearbyen er den nest nordligste bebyggelsen i verden (Ny Ålesund er omtrent 150 km lengre nord) og er besøkt av mange turister, gir den lett tilgang til et instrument som er laget for å inspirere til nysgjerrighet om de unike astronomiske fenomenene i disse arktiske strøkene. På samme måte skal justeringsgrafen for måneskyggen øke bevisstheten om sammenhengen mellom solas og månens posisjon. For minst ti århundrer var solur hovedmåten å lese tiden. I dag er solur en påminnelse om sammenhengen mellom solas bevegelse over himmelen og tida, en sammenheng som ofte glemmes i en tid med nøyaktige tidsmålingsinstrumenter. I tidligere århundrer var solas posisjon i forhold til landskapet en pekepinn på tidspunktet på dagen, foreksempel middag og slutten på arbeidsdagen. Sammenhengen mellom sola og tidspunkt mistes lett av syne i disse dager, et solur hjelper til med å få tilbake denne sammenhengen. Solur eksisterer verden over, mange som et minne fra de dager hvor de var den viktigste måten å måle tida, men mange er kun et estetisk og gammeldags innslag i landskapet. Det er imidlertid fortsatt en etterspørsel etter solur, tiltross for eksistensen av digitale klokker! Lokale skolebarn vil også dra nytte av å bruke soluret til å gjøre observasjoner. Og, ikke minst, soluret gir turistene nok et punkt å rette kameraet mot! Til slutt, hvis du en dag føler tyngden av alt stresset med for mye å gjøre og det er for mye som skjer, gå til soluret og se skyggen bevege seg sakte fra ett minutt til neste og føl tida sakke ned og gå til bake til sitt grunnleggende fundament. |
|
Hvorfor lage et solur i Longyearbyen hvor sola er under horisonten i over tre måneder? Hvis du lurer på dette, så er du ikke den første. Men hvis du tenker over saken - hvert sted på jorda har det samme antall timer sollys, fordelinga er bare annerledes. Det store antall timer hvor soluret kan brukes i den lyse tiden, veier opp for pausen under polarnattas inaktivitet, og gir samme antall virksomme timer som andre solur. I nesten fire måneder er soluret parat til å vise tiden, dag som natt. I to måneder virker det som et vanlig solur og hviler i det nattlige mørket. Etter alt dette arbeidet trenger det en pause! Se soldiagrammet for en oversikt over solas tilstedeværelse gjennom året. Det er faktisk mer lys ved disse breddegradene siden sola aldri er langt under horisonten. Selv under polarnatta er sola nær horisonten, aldri mer enn 36 grader under. En ekstra grunn for ekstra lys er brytning av lys i atmosfæren - vi ser sola 11 minutter før den står opp og etter den går ned. Til tross for alt dette, en av hovedmålene med soluret, er å skape en interesse for det unike soluret og breddegradens astronomiske fenomener, hos både lokalbefolkinga og turister. Soluret gjør jobben om sola skinner eller ikke!
Som et ekstra element (og som en gest til
"polarnattskeptikerne"), tok jeg med en
|
| Solurets utforming
Målsetninga var å lage soluret slik at det var lett forståelig og lett å sammenlikne med solur på lavere breddegrader. Siden horisontale solur er de mest vanlige, var den typen best egnet for dette formålet. Stilen er enkel for å vise egenskapene ved horisontale solur på disse breddegradene. Det appellerer forhåpentligvis også til barn slik at de blir nysgjerrige på hvordan det virker. Hoveddelen av teksten er på engelsk av hensyn til turister fra andre steder enn Norge, men norske ord som likner ofte på engelsk (som navnene på månedene, og initialene på himmelretningene) er på norsk slik at de svarer til stedet soluret står på. Tony foreslo rustfritt stål på urskiva, da det oksiderer mindre enn de mer tradisjonelle messing og bronse. Urskiva er i børstet stål for bedre å vise skyggen (skygger vises ikke på polerte metallflater). Skyggen vises ikke så godt som på metaller som oksiderer mer, men dette var et kompromiss som ble inngått. Jeg ønsket en blank ring med himmelretningene, og Tony mente først en egen plate underst var nødvendig - en blank flate reflekterer ofte skyer og kan se vakkert ut (se bilder siden). Mellom de to diagrammene er en tegning av solas gjenkomst på Soldagen, 8. mars (se Solas merkedager for denne og tilhørende datoer). Isbreene er Larsbreen og Longyearbreen ved byen, med sola der den kommer tilbake over Larsbreen. Tegningen er tegnet etter et bilde av breene. Se photos siden for å se hvordan det ser ut når sola kom tilbake i 2004, dagen etter soluret var satt opp.
Sola erstatter kompassrosa på sørsida av viseren, siden sola oftest er å finne på den sørlige halvdelen av himmelen på den nordlige halvkule. Jeg tegnet først en frihåndstegnet mindre statisk sol, men da den ble overført til PC-en, stemte den ikke med de mer geometriske figurene på resten av urskiva. Tony hadde mange utgaver av sola og jeg modifiserte en av disse. Månen og snøflak finnes på den nordlige eller "kaldere" siden. Slettene eller "havene" på månen kan sees på den voksende sigden slik de sees fra Svalbard. Jeg tegnet disse etter et skarpt foto av månen. Stjernene er skalert etter magnituden og viser stjernebildet "Ursa Major" eller Store Bjørn. Dette stjernebildet virket passende siden isbjørnen er en av de viktigste beboerne på Svalbard, den er også representert på viseren. De to stjernene like øst for viseren, Merak og Dubhe i stjernebildet store bjørn (de fremste i stjernebildet Karlsvogna). peker mot Polaris eller Polstjerna, ved den nordlige himmelpolen, og er derfor plassert slik at de peker rett nord.
Ursa Major, kjent som Store Bjørn eller Karlsvogna (picture courtesy of Starry Night, Sienna Software) Isbreene og snøfnuggene skulle males hvite, men tidspress på slutten tillot ikke dette. Hvert snøfnugg er unikt, slik de er i naturen. Jeg fant ut at man kan lage dem med å rotere samme figur 60 grader seks ganger, men det tok likevel timer å lage dem. Tony som er en ekspert på Adobe Illustrator (Macintosh), viste meg hvordan man kan fullføre dem på en tidel av tida!
Et motto er standard tilbehør på solurskiver, så ett er med her. Det må være spesielt for dette soluret, og ikke ett av de mer depressive mottoene om tiden som går for fort uten å vente for noen osv. Mottoet er om de raske endringene i lyset fra polarnatta til midnattssol (rundt 20 minutter mer solskinn hver dag), det gjenopprettende mørket og den lave vinkelen på solstrålene her oppe. Å skrive motto er ikke for den redde! Jeg brukte timer med å svette over dette i visshet om at det skulle være der år framover.
Kom og se
klangen i det vekslende lyset Farger Opprinnelig skulle de etsede delene bli værende i en lysere sølvfarge som snøfnuggene. Da jeg skrev ut malen på en grå bakgrunn, såg det heller kjedelig ut, så jeg bestemte meg for å bruke noen farger. De var imidlertid viktig at fargene passet med omgivelsene. Fargene på sola og månen etterlikner noen av fargene på byggene rundt. Norske husfarger ble opprinnelig laget av naturlige farger og er mer diskret enn de skarpere primærfargene. Husene i Longyearbyen ble laget for å passe med både den hvite vinteren og brune sommeren - en fargekode ble utviklet av en kvinnelig designer i 1980 årene. Effekten er veldig estetisk. Den eneste fargen som er mer primær, er sola, så den skiller seg ut. Gullblad ble vurdert, og kan fortsatt bli lagt på når den gule fargen forsvinner.
Bygninger i Longyearbyen males etter en fargekode. Støtten Når du ser et fullført design, ser du ikke svermen av ideer som kommer før dette. Det var utallige av disse, som du kan se på 'bilder' siden. Peter Rigozzi (en møbeldesignende bror) fortalte meg at den beste måten å få en ide om proporsjonene og formen, er å lage en modell av papp og finerplater. Til slutt var det laget ganske mange modeller som prøvde ut ulike størrelser og prøvde å lage de mindre modellene etter de store ved å kutte av biter og på den måten redusere mengden avfall. Både Peter og Tony kom hver for seg fram til en firesidet støtte i rustfritt stål, for å forenkle utseendet og transport. Dette var etter at jeg hadde funnet ut at stein ikke er noe egnet materiale på Svalbard da den forvitrer når den blir utsatt for elementene, og at det å transportere stein hit ville koste en formue. Opprinnelig var krysstøtten lengre ned (se bildet), men det kunne medføre at barn ville klatre på den og bruke viseren som håndtak for å komme opp og se på soluret! Jeg likte utseendet til denne spisse buen, men bestemte meg for å avrunde den litt da den kunne fått soluret til å likne et religiøst monument. Jeg ønsket en skinne for å gjøre konstruksjonen mer solid: Tony hadde et forslag som med et mye bedre utseende.
Leker med ideen om å ha ingen stein. Modell av finerplater - jeg lærte å bruke en løvsag! En granittblokk ble valgt som underlag etter å ha lekt med flere ideer. Jeg ønsket kull, eller i det minste den sorte fargen av kull, som et symbol på sponsoren, Store Norske, og fordi byen Longyearbyen oppstod på grunn av kullets nærhet. Kullet selv ville ikke være holdbart nok, så Tony kom på ideen om kull støpt inn i harpiks eller kunstig granitt, men etter noen undersøkelser fant jeg ut at heller ikke dette ville være holdbart nok. Avgjørelsen falt på ekte granitt fra Nerlands Granitindustri midt i Norge. Tony foreslo en nedskåret kant, og da han lagde en modell i Styrofoam med spray maling på, fant vi ut at det var den rette løsningen.
Tony som lager en modell av granittblokken. I utgangspunktet tenkte vi å varme overflata på soluret for å smelte snøen og belyse uret i mørketiden, men det virket for vanskelig å få strøm fram til stedet. Det er så mye vind på Svalbard at snøen som regel raskt blåses bort. En myk kost finnes i en boks ved siden av soluret for tider når snøen ikke blåser bort. Produksjonen Etter at den endelige malen var laget på Tony's Macintosh computer, ble det sendt til hans leverandører for å etses i platene av rustfritt stål. De fylte de fleste av de etsede delene med farget epoksy i ulike farger. Viseren ble skåret ut med laser av de samme folkene. Tony satte sammen soluret og gjorde de siste justeringene av urskiva og viseren, men på grunn av problemer med produksjonen måtte underplaten lages på nytt slik at de tre delene av soluret ikke var klare før kvelden før Tony reiste til Longyearbyen. Siden det ikke var mulig å gjøre ting på nytt, medførte dette hektisk arbeid i sene nattetimer i verkstedet, med de siste justeringer og sammensetning av soluret. Det ble ferdig like før midnatt, og fortsatt manglet pakking til avreisen morgenen etter! Stålbasen ble kuttet med vannjett i Newcastle og deretter sendt med flyfrak til Svea, et gruvested 70 km sørøst av Longyearbyen, for å sveises sammen. Den 15 kg tunge steinblokken ble kuttet og boret på Eide i Midt-Norge, og fraktet til Tromsø med Hurtigruta. Takket være Braathens fikk jeg den med meg som overvekt. Tony hadde med seg selve soluret da han kom den 5. og det hele ble montert på påler levert av Leonard Nilsen & Sønner, akkurat i tide for åpninga den 6. Heldigvis var det bare behov for mindre tilpassinger for å få alt til å passe sammen! Se Nyheter og de siste hendelse for detaljer om avdukningsseremonien.
|
|
Hvorfor gjøre det? - fordi det ikke var der! Inspirasjonen til soluret - en personlig beretning fra Louise Rigozzi Svalbard: Jeg fikk omsider kommet meg på besøk til Longyearbyen i juni 2002, etter å ha bestemt meg for å dra dit under et julebesøk i Tromsø i 1999 hvor jeg hørte om sola som går rundt og rundt på himmelen, i stedet for mer rett opp som den gjør på de mindre ekstreme breddegrader jeg er vandt til. Det var min interesse i den merkelige oppførselen til sola og månen som først brakte meg til Longyearbyen. Etter ankomsten dit fant jeg ut at det var andre sider med stedet som var like interessante - tilstedeværelsen av isbjørner og den avhengighetsdannende snøskuterkjøringen! Men på den første turen var sola min hovedinteresse. Jeg satte opp et veldig enkelt solur (helt enkelt en pinne i bakken) og tok tidsserier med bilder av skyggen av ulike andre objekter ved ulike tider av døgnet. Det syntes tydelig for meg at Longyearbyen trengte et offentlig solur slik at andre som interesserer seg for bevegelsen til sola og månen her oppe, kunne få en mer nøyaktig og lettere tilgjengelig måte å observere dette på. De ekstreme endringene som skjer i overgangen mellom polarnatta og konstant dagslys og motsatt, er definitivt verdt å observere! Se merkedager for sola i Longyearbyen Snøskuterturer
er en av hovedattraksjonene ved å bo her
Et solur ved en østerriksk fjellhytte, laget av noen venner som en avveksling på en lang sommerdag, ga også inspirasjon til prosjektet. De brukte hyttas flaggstang som viser og steiner som timemerker, men det viser rett tid kun rundt den tiden hvor den ble laget - i midten av august (siden flaggstanga står 90 grader på bakken og ikke heller likt med breddegraden til stedet). Jeg diskuterte fysikken bak solurene med Manfred (en student som lagde soluret og visste hvilke mangler det hadde!) og begynte å lure på hvordan et solur i Longyearbyen ville se ut.
Flaggstangsoluret ved Hugo
Gerbers østerrikske fjellhytte,
Å bo her Så jeg kom tilbake for å være en lengre tid, fra 6. februar 2003 til juni 2003, for å gjøre flere observasjoner. Hovedfokus var den store økningen i dagslys fra polarnatta til kontinuerlig sol. I Tasmania er endringen rundt ett minutt til to på det meste per dag. I Longyearbyen er endringa rundt 20 minutter hver dag. Det var også muligheter for å ta bilde av de nydelige motivene her oppe, spesielt sola og skyenes farger i de ulike periodene. De ekstreme værforholdene, som jeg til da kun kunne ha drømt om, var også spennende. Været viste sine sterke sider, med masser av snø, kraftig vind og lave temperaturer. Det kaldeste var 30 kuldegrader, med en vindkjølingseffekt på minus 49. Jeg gikk med vilje ut for å erfare de ekstreme forholdene - en stormfull kveld sprang jeg foreksempel fra en lysstolpe til neste, og klamret meg fast for å holde meg på bena i vindkastene, mens jeg ventet til at sikta klarnet nok til å finne veien igjen. Den natten ble en fraktkonteiner blåst 30 m gjennom byen.
Observasjoner Jeg gjorde mange observasjoner ettersom sola skinte på ulike steder til ulike tider, og når den stod opp over enkelte landskapsformasjoner, og fotograferte også midnattssola i flere tilfeller og observerte dens varierende høyde og fargene på himmelen. Bakgrunnen for alle disse observasjonene var å finne den beste plasseringa for et solur.
Jeg tok disse bildene fra samme sted kl 01.00, for å vise de ulike fargene på himmelen med sola rett i nord - 21/4, 23/4, 9/5 and 15/5, 2003
Tony Moss I mellomtiden hadde jeg vært i kontakt med Tony Moss, en solurprodusent nær Newcastle, England, som jeg fant via hans nettsted. Det virket innlysende at han var mannen for jobben! Et møte med han på returen til England viste at det var rett avgjørelse - han er besatt av solur hele døgnet, og har laget mange prosjekter over hele verden. Han var veldig glad for å få oppgaven å lage verdens nordligste solur (noe han var rask til å påpeke - jeg hadde ikke noen aning om det til da). Jeg reiste med buss fra London og var noen uker sammen med han i Newcastle, for å diskutere design og lage modeller. Vår arbeidsstil er veldig forskjellig - Tony liker å fastsette en ide så snart som mulig, mens jeg har en tendens til å jobbe med ideer så lenge at ingenting blir gjort. Det var et par ganger hvor vi nesten kvelte hverandre, men vi har fortsatt å være venner og soluret er ferdig! Tony forklarte mye av teorien bak solur, noe jeg synes er fascinerende. Han har all praktisk kunnskap i tillegg - som praktiserende mekanikklærer i mange år. Han har et stort verksted men hadde dessverre ikke tiden som trengs for å arbeide på soluret selv - han hadde mange andre prosjekter som måtte prioriteres. Men han kjenner mange mekanikere og fikk jobben gjort av eksperter. Han har også god kjennskap til Adobe Illustrator og laget urskive etter urskive etter hvert som jeg kom opp med nye ideer! Han har et godt blikk for hva som vil se bra ut i virkeligheten.
Jobber med støtten hos Tony. Tony som etterlikner en viser. Tony møter nesten sin skaper En annen dramatisk hendelse, var at Tony nesten gikk bort - en betent blindtarm gjorde nesten soluret til et minnesmerke etter han! Det er derfor flott at han var i stand til å fullføre soluret og komme opp hit for montering og avduking. |
|
Om sponsoren og kostnadene for soluret En god venn foreslo Store Norske som sponsor. Jeg vil takke Robert Hermansen for hans åpne sinn i forhold til et slikt prosjekt - uten han hadde ikke dette eventyret blitt noen suksess. Både Tony Moss og jeg har jobbet på prosjektet uten betaling: Tony (medlem av British Sundial Society) jobbet for fornøyelsen av å få et solur i Longyearbyen (som jeg avgjorde at byen trengte noen få dager etter ankomst!). De totale kostnadene for soluret er omtrent 25 000 NOK. |
|
Store Norske, spesielt Robert Hermansen, for hans åpne sinn som sponsor for dette prosjektet, og for sjampanjen på avdukningsseremonien! AnneLise Sandvik, for hennes oppmuntriner Anne Bruvold, faglig leder, Nordnorsk vitensenter for hennes hjelp med astronomirelaterte informasjon og for oversettelse av disse sidene til norsk - hun har også et interessant interessant internettsted om norske solur (se link-siden) Longyearbyen TV (spesielt Dan Celius) for hjelp til dette nettstedet og serverplass SSD, spesielt Sigmund og Gabi for å gi klarsignal til prosjektet Nils Aasbo fra Sysselmannen for avdukningen av soluret Leif Wiiks (Vedlikeholdsbutikken) for generelle råd og om hvordan støtten skulle holdes rett under tininga. Wiggo Skogeng (Store Norske) for å tilrettelegge for sveising av stålstøtten Knut Mikalsen for hjelp med å installere informasjonen og gjestebokboksen Braathens Airways for gratis transport av granittblokka den siste etappen fra Tromsø til Longyearbyen - uten den ville vi ikke hatt den der i tide
Richard Marshall en god venn og 81 år gammel aeronautisk tekniker, for hans oppmuntringer og finansielle hjelp! Ronald Chambers for generelle praktiske råd Peter Rigozzi, min møbeldesignende bror, for praktiske- og designråd og resten av familien som holdt ut mine hyppige forsvinningsnumre til den andre siden av kloden. Greg Burns (Tasmanian Astronomical Society) for astronomisk hjelp! Gerhard Nesvadba for plass på han server, ammen med Martin for deres tanker og forslag til månekartet og sist men ikke minst en stor takk til Tony Moss fra Lindisfarne Sundials for å jobbe med dette prosjektet uten lønn, og komme opp for egen regning for å installere soluret. Og - Patrick Powers, Solfestukekomiteen, Erik Eriksen, Tom Ramberg og Leonard Nilsen & Sønner, (spesielt Jøran og Trygve som jobbet overtid 5. mars for å få soluret installert) |
